Stipendiat Aksel Braanen Sterri har i intervju, blogginnlegg, leserinnlegg og på Dagsnytt atten, brukt svært stor plass på å fortelle hvor ille det er med Downs syndrom og hvor problematiske liv syndromet medfører både for dem som har syndromet og for samfunnet. Blant de grove påstandene Sterri kommer med, er:
Downs syndrom er "...begrenset i akkurat de kapasiteter som vi gjerne holder fram som spesielt attråverdige ved det å være menneske, som blant annet vår rasjonalitet, vår evne til å styre våre liv og evne til å søke sannhet".
"De som har Downs, vil aldri kunne leve fullverdige liv, uansett hvor mye vi som samfunn legger til rette for det."
"En person med Downs syndrom trenger hjelp og er en økonomisk belastning for samfunnet."
"Rent subjektivt og hedonistisk kan kanskje personer med Downs ha gode liv, men jeg tviler sterkt på at noen ville valgt å ha Downs heller enn å være homofile."
"Hvis det var mulig å finne opp en vaksine slikt at ingen ble født med Downs syndrom, så ville det vært en bra ting".
"... du kunne blitt lam, du kunne blitt blind, du kunne blitt døv eller du kunne blitt hva det måtte være, eller du kunne fått Downs syndrom. Og Downs syndrom ville vært den siste tingen jeg ville valgt å få, for det ville gjort at hele mitt liv, alle de tingene jeg synes er viktig i mitt liv ville ha forsvunnet".
Grunnlaget for utsagnene er Sterris egne synspunkter. Han har ikke tatt seg bryet med å undersøke hvordan mennesker med Downs syndrom har det, langt mindre spurt mennesker med Downs syndrom om hvordan de har det.
Hatefulle ytringer er kommunikasjon som nedverdiger en person eller en gruppe på grunnlag av rase, kjønn, etnisitet, nasjonalitet, religion, seksuell legning eller funksjonsnedsettelse. For meg framstår Sterris formidling nettopp på denne måten.
Rektor ved UiO, Ole Petter Ottersen, har ansvaret for at UiO holder seg innenfor kravene til faglig- og etisk nivå, et ansvar Ole Petter Ottersen ikke synes å ville ta. Det faglige nivået som ligger til grunn for Sterris uttalelser kan betviles. Det etiske nivået synes å ligge under kravene til universitetets eget etiske regelverk. En kan også stille spørsmål med om universitetet følger FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Konvensjonens artikkel 1 påpekter at formålet med konvensjonen blant annet er å bidra til å styrke funksjonshemmedes iboende verdighet.
Sterri og flere av hans kolleger viser til at Sterri benytter seg av en bestemt filosofisk tradisjon som bygger på nyttetenkning. Uavhengig av filosofisk tradisjon, så forblir hatprat krenkende, både akseptabelt etisk nivå og verdighet kan strykes og svekkes i de fleste teoretiske tradisjoner. Filosofisk tradisjon er ingen unnskyldning for noe som helst.
Det å sikre egen nytte kan medføre mye bra, men når realisering av egen nytte påfører andre mennesker negative konsekvenser, så har vi den samme situasjonen som vi er velkjent med fra forurensningsproblematikken. Universitetet i Oslo bør ikke være et forurensningsproblem.
Jens Petter Gitlesen
