Koordinering til nytte eller besvær?

Helse- og omsorgdepartementet har presentert et høringsnotat hvor det foreslås endringer i en rekke lover for å sikre koordinerte tjenester til barn og unge. Det foreslås å endre på lovbestemmelser og å innføre en lovfestet rett til koordinator for barn med store og sammensatte tjenestebehov. Målsetningen er ukontroversiell. Ingen er for fragmenterte tjenester verken til barn, voksne eller eldre. Retten til koordinator finnes allerede, både for barn og voksne. Vi har allerede et svært omfattende lovverk for å sikre koordinerte tjenester. Men loven er bare ord på papir og løser ingen problemer i seg selv. Erfaringene med å sikre koordinering gjennom lovverket er langt fra entydig positive. Den lovregulerte koordineringen av tjenestene startet i 2001 med kravet om individuell plan i helsetjenesten. I 2002 ble kravet utvidet til omsorgstjenesten. Siden den gang, har det vært en ekplosiv utvikling i lovkrav om koordinering av tjenester. Et søk på "individuell plan" i Lovdata gir:

1. Forskrift om individuell plan i arbeids- og velferdsforvaltningen
2. Lov om spesialisthelsetjenesten m.m.
3. Lov om barneverntjenester
4. Lov om helsepersonell m.v.
5. Lov om pasient- og brukerrettigheter
6. Lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern
7. Lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen
8. Forskrift om habilitering og rehabilitering, individuell plan og koordinator
9. Lov om introduksjonsordning og norskopplæring for nyankomne innvandrere
10. Lov om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa
11. Lov om frittståande skolar
12. Lov om kommunale krisesentertilbod
13. Forskrift om legemiddelassistert rehabilitering
14. Forskrift om narkotikaprogram med domstolskontroll
15. Forskrift om funksjons- og kvalitetskrav for fysioterapeuter med kommunal driftsavtale
16. Forskrift om kommunens helsefremmende og forebyggende arbeid i helsestasjons- og skolehelsetjenesten
17. Forskrift om private virksomheters adgang til å yte spesialisthelsetjenester mot betaling fra staten
18. Forskrift om kvalitet i pleie- og omsorgstjenestene for tjenesteyting etter lov av 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene og etter lov av 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester m.v.
19. Forskrift om fastlegeordning i kommunene
20. Forskrift om pasientjournal
21. Forskrift om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern m.m.
22. Forskrift om kommunalt pasient- og brukerregister (KPR)
23. Forskrift om rettigheter og bruk av tvang under opphold i institusjon for behandling, omsorg og rehabilitering av personer med rusmiddelproblemer
24. Forskrift om stønad til dekning av utgifter til fysioterapi m.m.
25. Forskrift om tuberkulosekontroll
26. Forskrift om innsamling og behandling av helseopplysninger i Norsk pasientregister
27. Forskrift om stønad til dekning av utgifter til undersøkelse og behandling hos lege

Kravet om koordinerte tjenester har en bred lovmessig forankring. Lovhjemlene har utvilsomt medført mer papirproduksjon og langt flere møter. Om lovhjemlene har ført til mer koordinerte tjenester enn en hadde i 2004, er jeg mer i tvil om. I 2004 kom rundskriv I-3/2004 som blant annet sa at

"Samarbeid mellom tjenestene på tvers av ulike sektorer og nivåer er en forutsetning for et godt hjelpe­apparat og et så selvfølgelig mål at det ikke er regulert særskilt i et eget regelverk".

Hvis en ikke skal gjøre mer enn å skrive gode og ukontroversielle intensjoner inn i lovverkene, så fanger rundskriv I-3/2004 opp det sentrale.

Lovverk betyr lite i seg selv. Skal lovverket få betydning, så kreves det at de involverte partene har motivasjon til å følge opp lovverket etter lovgivers intensjon. Slike viktige forutsetninger omfatter kontroll, konsekvenser av lovbrudd og partenes mulighet for å følge opp lovverket. Forutsetningene kan ofte kokes ned til økonomi: En må ha råd og vilje både til å yte gode tjenester og å samordne  tjenestene på en god måte.

Det er allmenn aksept for at tjenestene er for fragmenterte. Men når kravet om koordinerte tjenester, gjennom individuell plan og kravet om koordinator, er hjemlet i minst 27 lovverk, så spørs det om tjenestene vil bli mer koordinerte om en endrer på ordlyden i lovverkene eller innfører den 28. lovhjemmelen.

Jens Petter Gitlesen