Vergemålsloven må endres
Vergemålsloven er en trussel mot selvbestemmelsen til de gruppene som har størst vansker med å utnytte sine rettigheter. Loven bør ikke legge sten til byrden, men bidra til å bistå dem som trenger hjelp for å benytte sin selvbestemmelse.
Riksrevisjonens undersøkelse av vergemålsreformen avdekte alvorlige trusler mot den selvbestemmelsen til personer under vergemål. Vergemål er i utgangspunktet en frivillig ordning, men Riksrevisjonen hadde gode grunner for å stille spørsmål med om ordningen kunne være mer tvang enn frivillighet. Stortinget sluttet seg til kritikken, noe som Justisdepartementet med vår tidligere justisminister allerede hadde gjort. Vi får håpe at Justisdepartementet tar rev i seilene og sikrer en praksis som er i samsvar med Stortingets vedtak.
Rettighetsutvalget kom med kritikk av selve vergemålsloven, en kritikk som en finner igjen i Likestillings- og diskrimineringsombudets rapport om Norges etterlevelse av FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Rettighetsutvalget foreslo å endre vergemålsloven til en lov om beslutningsstøtte, i samsvar med konvensjonen.
Den mest alvorlige kritikken av vergemålsloven er at den benyttes til å frata mennesker med kognitive funksjonsnedsettelser sin selvbestemmelse. Dette gjøres uten rettsikkerhet.
Vergemålslovens § 33 åpner for å frata samtykkekompetansen til personer, basert på en legeerklæring. En legeerklæring er ikke en gang et enkeltvedtak som kan påklages. I praksis medfører § 33 at mennesker umyndiggjøres uten at personen det gjelder har mulighet for å få omgjort en slik beslutning.
Det finnes personer som på denne måten er umyndgjort i alle viktige forhold som angår dem. I en sak skriver fylkesmannen:
"Dokumentasjonen og møter med deg viste at du ble vurdert ikke samtykkekompetent hverken i vergemål, personlige- og økonomiske forhold, helsemessige forhold og inngåelse av juridisk binnende avtaler, - ei heller til å vurdere valg av bosted."
Det er alvorlig nok at personen er umyndiggjort i ethvert spørsmål som angår ham. Er personen uenig i Fylkesmannens avgjørelse, så kan personen verken klage eller går til rettsak for å få overprøvd Fylkesmannen. Personen er fratatt samtykkekompetansen i slike spørsmål. De eneste som reelt sett kan gjøre noe med saken, er Fylkesmannen som har fratatt personens samtykkekompetanse og vergen som ikke godtar at personen ønsker en verge som handler i samsvar med personens vilje og preferanser. Ringen er sluttet, all kamp for å gjenvinne samtykkekompetansen er umuliggjort. Slike systemer karateriseres som Catch 22.
Rett nok har Justisdepartementet kommet med en fortolkning som skulle løse problemet. De sier at også personer uten samtykkekompetanse skal kunne få vurdert slike spørsmål rettslig, så lenge fylkesmannen mener at personen kan gi uttrykk for sin reelle vilje".
Justisdepartementets "klargjøring" er ikke noe annet enn å erstatte manglende samtykkekompetanse med sitt synonym, –manglende evne til å gi uttrykk for sin reelle vilje. Når Fylkesmannen fratar personen samtykkekompetanse, så gjør de neppe dette av ondskap, men fordi Fylkesmannen mener at personen ikke forstår konsekvensen av det det gjør eller sier. Det er vanskelig å se Justisdepartementets fortolkning som bidrag til å oppklaring. Skal rettsikkerheten sikres for dem som i minst grad kan tale sin sak, trenger vi en endring av vergemålsloven.
Jens Petter Gitlesen
5 juni 2018