Særomsorgen – nissen fulgte med på lasset
De samme argumentene som ble brukt for institusjonene innen HVPU brukes i dag i kommunal omsorg, f.eks. «fordelene» med stordrift. Det mange ikke forstår, heller ikke alle såkalte fagfolk, er at stordrift er jo ofte nettopp en del av problemet for utviklingshemmede og dermed kostnadsdrivende, skrive Olav Tendeland, tidliger direktør for HVPU i Rogaland.
Særomsorgen – nissen fulgte med på lasset
I Vårt Land av 19. april d.å. leser jeg at Statens helsetilsyn er bekymret for det kommunale omsorgstilbudet til utviklingshemmede. Helsetilsynet skriver at det er avdekket forhold av vesentlig betydning for brukerne.
For meg som tidligere ansatt i HVPU, og bare kan holde meg til det jeg leser i aviser, er det all grunn til denne bekymring. Bl.a. sies det at institusjonsomsorgen er gjeninnført. Det forundrer meg ikke. Tvert om så jeg tidlig for meg at dette kunne skje. Fordi det aldri ble tatt et skikkelig faglig oppgjør med hvorfor institusjonslivet var skadelig.
Jeg var bestyrer ved Bakkebø 1970 – 1978. Og direktør for HVPU i Rogaland 1978 – 1988. I så å si hele denne tiden skrev jeg og foreleste om hva som var skadelig med institusjonsomsorgen. Det vil nok være en overdrivelse å si at bl.a. mine bestyrerkollegaer omfavnet meg for mine synspunkter. De brukte vel alle de hersketeknikkene som en kjenner til for å usynliggjøre mitt syn. Men jeg syns også at NFPU sentralt, som det den gang het, var lite lydhøre. For meg så det ut til at en hadde bestemt seg for at institusjonene skulle fjernes uten at en hadde noen god faglig begrunnelse for det.
Her i Rogaland hadde jeg meget godt samarbeid med Rogaland fylkeslag av NFPU med personer som Kristian Vikse, Gunnar Søyland og Asbjørn Olsen. De hadde et mer grundig syn på hva som måtte til. For meg så det ut til at NFPU sentralt mente at bare kommunene overtok, ville alt bli bra. Kommunene hadde jo sitt apparat for «vanlige» mennesker. Nå ville dette apparatet gjelde også alle psykisk utviklingshemmede. Da ville tingene ordne seg. Det samme syn tror jeg også rådde grunnen i Sosialdepartementet.
I dag ser jeg at de samme argumentene som ble brukt for institusjonene innen HVPU brukes i kommunal omsorg, f.eks. «fordelene» med stordrift. Det var rasjonelt og økonomisk ble det hevdet. Det mange ikke forstår, heller ikke alle såkalte fagfolk, er at stordrift er jo ofte nettopp en del av problemet for utviklingshemmede og dermed kostnadsdrivende.
Formelt kvittet vi oss i Norge med særomsorgen 1. jan.1970. Men i realiteten fortsatte særomsorgen i beste velgående etter denne datoen, men under dekke av en lov som gjaldt alle mennesker i landet (sykehusloven). Nå ser det ut til at særomsorgen fortsetter, men nå under kommunale lover som gjelder alle, ikke særlov. Nissen følger altså med på lasset.
Ålgård, 24.06.17
Olav Tendeland
16 juli 2017