Den 23. juni kunngjorde Kulturdepartementet at de nedsatte Likeverd- og mangfoldsutvalget. Det å jobbe for et samfunn med rom for mangfold, er selvsagt positivt. Likeverd uten like rettigheter og like muligheter, er mer tvilsomt. Gjennom historien har likeverd like mye blitt brukt for å forsvare diskriminering som til å forhindre diskiminering.
Mandatet er uklart, viser ikke til FNs funksjonshemmedekonvensjon (CRPD) og utvalget er heller ikke nedsatt i henhold til CRPD, artikkel 4, pkt. 3. Om organisasjonsforankringen er svak, så er kompetansen svakere. kukturdepartementet maktet det kunsttykke å hoppe bukk over de sentrale fagmiljøene på feltet.
"Utvalget skal se hen til forskning, utredninger og foreliggende kunnskap. Utvalget skal sammenfatte evalueringer av sentrale tiltak som har vært iverksatt, herunder drøfte om og hvorfor tiltak har fungert eller ikke. Utvalget skal se på erfaringer med virkemiddelbruk internasjonalt, og vurdere tiltak som har hatt god effekt i andre land, og som kan ha overføringsverdi", kan en lese i mandatet. Da kunne det vært greit å hatt med noen utvalgsmedlemmer som er kjent med fagfeltet.
Men flaskehalsen er ikke dokumentasjon og utredning. Det finnes et hav av input. Hovedproblemet til Abid Radja og Kulturdepartementet er at de aldri får noe ut.
I dag kom rapporten fra Sivilombudsmannens forebyggingsenhet som viste brudd på torturkonvensjonen overfor beboere med utviklingshemning. I 2019 kom Likestillings- og diskrimineringsombudet med en lignende rapport. I oppsummeringsrapporten fra det nasjonale tilsynet med tjenestene til mennesker med utviklingshemning, stiller helsedirektoratet spørsmål med om systemet i det hele tatt fungerer:
«De alvorlige forholdene som dette tilsynet har avdekket gir grunn til å stille spørsmål om dagens rammer og ressurser for kommunenes tjenestetilbud er tilstrekkelige til å sikre gode og trygge tjenester til alle brukerne. Har kommunene nødvendige forutsetninger for å etablere og drifte forsvarlige tilbud – også til brukere med store og komplekse tjenestebehov? Gir staten tydelige nok krav, føringer og faglig støtte til kommunenes oppgaveløsning? Prioriterer spesialisthelsetjenesten bistanden til kommunene høyt nok?» (se side 26)
Samtlige nasjonale tilsyn på feltet har avdekket ulovligheter i over 70 prosent av tilfellene.
I 2016 kom NOU 2016: 17 På lik linje. Utredningen viser at mennesker med utviklingshemning diskrimineres på alle livsområder. Slik kan en fortsette å liste opp dokumentasjon. Problemet er ikke dokumentasjon, men at regjeringen ikke leverer.
I 2018 vedtok Stortinget å be regjeringen utarbeide en stortingsmelding for å sikre livssituasjonen til mennesker med utviklingshemning. Saken inneholdt en lang smørbrødliste med krav til meldingen, blant annet at organisasjonene skulle involveres. NFU ble involvert til høsten 2019. Etter det har det ikke vært noe som helst involvering. Meldingen ble varslet ferdigstilt våren 2020. Vi venter fortsatt.
Abid Raja bør lære seg å gjøre ferdig oppgavene som Stortinget har pålagt ham, før han tar tak i nye oppgaver. Nå synes kultur- og likestillingsminister Abid Raja å leve etter Vilhelm Bergsøes ord:
"En dag da Satan fikk i sinn, at intet måtte skje, da satte han i verden inn den første komité."
Tom Tvedt