Fra fylkesmannens nettside

Vil svekke kontrollen med tvangsbruk

Det er i krisesituasjoner at rettsikkerheten er viktigst. Fylkesmannen i Møre og Romsdal går i motsatt rettning og vil nær sagt gi ansatte blankofullmakt til ukontrollert tvangsbruk begrunnet i Koronaepidemien. NFU ber fylkesmannen om å snu.

Fylkesmannen i Møre og Romsdal

                                       
                                                                    Granneskrossen den 05.04.2020

 

Om Fylkesmannens svekking av utviklingshemmedes rettsikkerhet

Det er grunn for både uro og undring når en leser Fylkesmannens nettsider om Forenkla registrering av tvangstiltak mot personar med utviklingshemming som følgje av koronapandemien. Fylkesmannen viser til Helsedirektoratets skriv COVID 19 – Ulike tiltak og rettsgrunnlag i helse- og omsorgstjenesten. Det er i risikosituasjoner det er spesielt viktig med rettsikkerheten for ikke å bli utsatt for uakseptabel tvang.

  1. Helsedirektoratet åpner ikke for slike løsninger som Fylkesmannen i Møre og Romsdal innfører.
    • Det er ikke noen som helst grunn for å utvidet bruk av helse- og omsorgstjenestelovens nødrettsbestemmelse, § 9-5 pkt. a. Koronaepidemien er ikke en nødrettssituasjon. Noe helt annet er at det under smittefarlige situasjoner også kan oppstå ikke forutsigbare, momentane situasjoner som må stoppes eller forhindres. I slike situasjoner kan helse- og omsorgstjenestelovens § 9-5 pkt. a ha relevans.
    • Fylkesmannen innfører samlerapportering av tvang utøvd etter § 9-5 pkt. a og aksepterer at nødrettshandlinger ikke rapporteres på tre uker. Dette bryter med grunnleggende rettsprinsipper. Nødrettshandlinger er i utgangspunktet ulovlige handlinger som det på grunnlaget av situasjonen er straffefritak for. Uforutsette situasjoner hvor en derfor heller ikke kan planlegge nødrettshandlingene og etablere rettsikkerhetssystemer i forkant av situasjonen. Rettsikkerheten ved nødrettshandlinger er svak i utgangspunktet. Rettsikkerheten ved bruk av § 9-5 pkt. a, er uvanlig svak til vanlig. Nettopp derfor er det viktig med en gjennomgang av situasjonen så raskt som mulig etter at den har oppstått. Er det situasjoner som jevnlig oppstår, så må det fattes vedtak etter andre hjemler enn § 9-5 pkt. a.
  2. Tilsyn med tvang og makt overfor mennesker med utviklingshemming avdekket lovbrudd i det store flertallet av tilsyn. Tvangstiltakene utøves i lukkede miljø overfor personer som ofte selv ikke evner å protestere mot eventuelle ulovligheter. Den lave rettsikkerheten og den utbredte bruken av ulovlig tvang og makt, henger sammen med en utbredt rettsvillfarelse, mangelfull opplæring og ressursmangel. Når situasjonen i utgangspunktet er svak, så er ikke svekkelse av rettsikkerheten den rette medisinen.
  3. Koronaepidemien setter større krav til tjenestene og tjenesteyternes mulighet for tilrettelegging og miljøarbeid er svekket dels gjennom smittevernhensyn som kommer i tillegg til de ordinære arbeidsoppgavene, dels ved at jobb, dagsenter og fritidsaktiviteter i stor grad er stengt og beboerne er langt mer avhengig av tjenester i hjemmet enn i mer normale tider. I slike situasjoner er det en objektiv fare for at tilrettelegging og bistand erstattes med tvang.
  4. NFU har den senere tid fått mange meldinger om ulovlige og uakseptable situasjoner. Vi erfarer at kommuneoverleger, kommunalsjefer og tjenesteyter ikke er kjent med lovverket og heller ikke Helsedirektoratets anbefalinger. Uhjemlede restriksjoner overfor mennesker med utviklingshemming synes svært utbredt. Forståelsen av smittevern og smittevernloven er ytterst variabel. Flere kommuner yter ikke lovpålagte tjenester. Endring i tjenestetilbudet og innføring av restriksjoner skjer mange steder uten å involvere tjenestemottakerne, nærmeste pårørende eller verge. Når problemet er at for mange tar seg tilrette, i strid med lovverket, så bør en ikke gi blankofullmakter til bruk av tvang med nødrettsbegrunnelse uten grundig etterfølgende kontroll.
  5. FN-konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter (CRPD) pålegger myndighetene å spesielt sikre mennesker med nedsatt funksjonsevne i risikosituasjoner. Helse- og omsorgsminister Bent Høie har gjentatte ganger pekt på behovet for en spesiell ivaretakelse av utsatte grupper. Fylkesmannen i Møre og Romsdal handler i strid både med CRPD og nasjonale politiske føringer.

NFU vil også be Fylkesmannen i Møre og Romsdal gjøre seg kjent med påpekningene fra Norges institusjon for menneskerettigheter og Likestillings- og diskrimineringsombudet.

Fylkesmannen i Møre og Romsdal må snarest rette opp feilene som er begått og informere kommunene grundig om hva nødrett er, når nødrett kan anvendes og behovet for styrket rettsikkerhet knyttet til bruken av tvang og makt under koronaepidemien.

Det er få klagesaker og færre domstolsbehandlinger av tvangsbruk overfor mennesker med utviklingshemming. Fylkesmannen er derfor den viktigste rettsikkerhetsgarantien. Det er viktig med tilliten til fylkesmannen, spesielt i tidene vi går i møte.

                                               Med hilsen                      
                                       
                Jens Petter Gitlesen                      
                Forbundsleder                      
5 april 2020

Tips noen om siden