Et representantforslag om å gjennomgå vergemålsordningen og legge frem lovforslag som styrker den, skal behandles av Stortinget i vår.
Forslaget er utvilsomt jobbet frem av foreningen til de faste vergene.
Fra forslagets begrunnelse:
«Det er i dag om lag 600 profesjonelle verger i Norge, som bistår om lag 30 000 vergehavere. De profesjonelle vergene skal bistå personer som ikke klarer å ta vare på seg selv, ved å være en beslutningsstøttefunksjon i primærbehov. De profesjonelle vergenes rolle bidrar til at samfunnet sparer store summer innen offentlig forvaltning, og er med på å sikre rettssikkerheten for vergehaver.
Vergerollen blir stadig mer kompleks og kompetansekrevende, og profesjonelle verger utfører svært mange viktige samfunnsoppgaver. Imidlertid opplever de profesjonelle vergene betydelige mangler både hva gjelder rammebetingelser og lovverk, og hva gjelder godtgjørelse. Vergeoppdrag er i dag et oppdrag med begrenset godtgjørelse, og baseres på en betydelig grad av gratisarbeid fra vergen på vegne av det offentlige. Samtidig har det vært en økende tendens at verger har blitt utsatt for vold og trusler. Som følge av dette har mellom 42 og 55 pst. av de profesjonelle vergene ifølge Profesjonelle Vergers Interesseorganisasjon (PVI), oppgitt at de vurderer å slutte, mens 32 pst. avventer beslutning om å slutte. Dette ville ha fatale konsekvenser for sårbare individer som er avhengige av sine verger for å kunne fungere i dagliglivet, ivareta sine rettigheter og leve et verdig liv.
Etter vergemålsloven § 30 har den faste/profesjonelle vergen krav på godtgjøring for arbeidet. Imidlertid har profesjonelle verger ingen forhandlingsrett, ei heller tjenesteavtale. Det er ingen årlig regulering av profesjonelle vergers godtgjørelse i hverken vergemålslov eller forskrift, og godtgjøring og kostnadsdekning til profesjonelle verger har ikke vært inflasjonsjustert siden 2004, til tross for en endring i pris- og lønnsvekst for perioden med 75 pst. (PVI). Profesjonelle vergers reelle timepris, uten inflasjonsjustering, er i dag beregnet til 116 kroner per time, noe som er under minstelønn (PVI). »
– Vi trenger absolutt en gjennomgang av vergemålsordningen, men først og fremst på andre områder enn det de faste vergene etterlyser, sier Hedvig Ekberg, NFUs generalsekretær har jobbet mye med vergemålsordningen, både på individnivå gjennom bistand i enkeltsaker, overfor departementet og Statens sivilrettsforvaltning og overfor FNs funksjonshemmedekomite.
– Jeg forstår heller ikke hva som menes med at de faste vergene sparer samfunnet for store beløp innen offentlig forvaltning. Godtgjørelsen varierer avhengig av hvem som er verge og områdene vergemålet gjelder. Gjelder vergemålet både det økonomiske- og det personlige området, så får pårørende verger ingen godtgjørelse, alminnelige verger får 4000 kroner per år mens faste verger får 10.000 kroner per år per person de er verge for. Slik sett er det de faste vergene som koster mest. Men det er ikke forvaltningen som dekker disse kostnadene, det må den enkelte selv betale av sin magre uføretrygd. Trygdeytelsen Ung ufør gir rundt 19.000 kroner utbetalt per måned. Da er det mye å måtte betale 10.000 kroner per år.
– Faste verger synes ikke å følge opp mangelfullt tjenestetilbud med klager, slik sett kan det være at faste verger bidrar til besparelser ved at mennesker med utviklingshemning ikke får det tjenestetilbudet som de har krav på.
– Vergemålet skal være individrettet. Når 600 faste verger bistår 30.000 personer, så blir det 50 personer per fast verge i gjennomsnitt, ofte 50 personer som den faste vergen ikke kjenner spesielt godt. Da sier det seg selv at vergemålet ikke kan bli spesielt individrettet
– I forbindelse med vedtak om bruk at tvang og makt, sier loven at det skal være oppnevnt verge. Men det er ikke greit for et verge som verken kjenner personen det gjelder eller hvilke muligheter for alternative tiltak som finnes, å komme med innsigelser eller konstruktive innspill i vedtaksprosessen. I slike situasjoner, synes bruken av faste verger å grense til det meningsløse sier Hedvig Ekberg.
Mener du at faste verger ikke kan utøve oppgaven sin på en god måte?
– Det finnes nok oppgaver som faste verger kan utøve på en god måte, f.eks. oppgaver som er klart avgrenset til det økonomiske området og som ikke gir spesielt sterke konsekvenser på det personlige området. Men ofte er det ikke et klart skille mellom det økonomiske og det personlig området. Forholdene er vevd inn i hverandre. Interesser og aktiviteter på det personlige området kan gi konsekvenser på det økonomiske området. Interesse i å delta i idrettsaktiviteter er et eksempel på noe som tilhører det personlige området, men det å kjøpe utstyr, treningstøy, transport til trening og konkurranse, kontingenter og deltakeravgifter, vil lett bli en konsekvens på det økonomiske området.
– Blant mennesker med utviklingshemning er det det mange som har svakt eller manglende talespråk. De som kjenner personen, vil ha erfart hva personen liker og misliker, hva vedkommende trives med og hva personen reagerer på. Selv om en ikke uttrykker seg med ord eller tale, så gir en reaksjoner som de som kjenner vedkommende forstår. Det vil være svært krevende for en fast verge å tilegne seg en slik erfaring, sier Hedvig Ekberg.
Hva er problemene med dagens vergemålsordning?
– Vergemålsloven er begrenset til noen få diagnosegrupper. Hvis en person med utviklingshemning roter med betaling av regninger, så kan det medføre at en kommer under vergemål. Men det er mange i samfunnet som roter med betaling og mange som roter mye, uten at det medfører at en kommer under vergemål. Når vergemålsloven er begrenset til å gjelde noen diagnosegrupper, så er den diskriminerende.
– Vergemålsloven er også skrevet i et språk som fremstiller ordningen mer som et tvangstiltak enn som et hjelpetiltak. Det benyttes uttrykk som å «settes under vergemål». Mer naturlig ville vært å tilby bistand.
– Vergemålslovens § 33 sier at en kan se bort i fra personens vilje og ønsker. Justisdepartementets lovavdeling kom i 2018 med en uttalelse og fortolkning knyttet til dette, men jeg tviler på om så mange har fått med seg Justisdepartementets presiseringer.
– Statsforvalteren har kontrollansvaret, men kontrollen synes begrenset til vergeregnskapene. Riksrevisjonen påpekte at mandatene var generelle og lite individrettede. Det er lite kontroll med den bistanden den enkelte får og om bistanden er i samsvar med lovens krav. En kan også stille spørsmål med om Statsforvalteren har mulighet for å utøve en slik kontroll. Vergemålsavdelingen er langt borte fra de fleste som har verge og heller ikke Statsforvalteren kjenner den enkeltes interesser, ønsker og behov.
– Det er imidlertid helt klart at dagens vergemålsordning er i strid med FNs funksjonshemmedekonvensjon. FNs funksjonshemmedekomite, har etterlyst beslutningsstøtte, det samme har både Likestillings- og diskrimineringsombudet samt Norges institusjon for menneskerettigheter. Arbeidet med å utvikle gode beslutningsstøtteordninger har knapt startet i Staten. På dette feltet er det trolig Uloba som ligger lengst fremme med sitt egenfinansierte prosjekt om beslutningsstøtte.
I 2018 kom Riksrevisjonen med en kritisk rapport om vergemålsreformen. VG kom med avsløringene i Tolgasaken. Hva har skjedd etter dette, hvordan er sakene fulgt opp?
– Jeg vet ikke om det har skjedd noe som følge av Riksrevisjonens kritikk. De vergemålssakene som NFU bistår i, er like lite individrettet som tidligere. Jeg merker ingen forskjell.
– VGs avsløringer i Tolgasaken var med på å sette fortgang i dette med samtykke og selvbestemmelse. Nå gjøres i det minste visse forsøk på å innhente informasjon fra personen saken gjelder. Men etter at mediafokuset forsvant, så er det ikke så mye som har skjedd.
Hvorfor tar det så lang tid å rydde opp og få på plass bedre lovverk og bedre oppfølging?
– Lovarbeid er ofte tidkrevende. Men dette feltet er spesielt krevende. En er redd for å ramme svake grupper, de som spesielt trenger beskyttelse, så glemmer en at en slik holdning også rammer de samme gruppene som en ønsker å beskytte. Videre er det snakk om prioriteringer. Hadde det vært snakk om store eller mektige grupper, så ville nok feltet blitt høyere prioritert, men mennesker med utviklingshemning er verken mange eller mektige, de har ikke streikevåpen og er ikke blant dem med mest høylytte krav, avslutter NFUs generalsekretær Hedvig Ekberg.
Jens Petter Gitlesen