Olaug Bollestad og Kjell Ingolf Ropstad

Foto: Astrid Waller/KrF

Hva vil Ropstad og KRF?

Det er ikke lett å gjennomføre reformer uten finansiering. Det blir ikke lettere når det er uklart hva som skal reformeres og en i tillegg gir fra seg ansvar og myndighet over politikkfeltet.

Det startet bra med regjeringen Solberg. Helse- og omsorgsminister Bent Høie hadde knapt inntatt statsrådstaburetten før det ble klart at regjeringen ville rettighetsfeste brukerstyrt personlig assistanse. Barne- og likestillingsminister Solveig Horne nedsatte Rettighetsutvalget. Hun innførte en ny likestillings- og diskrimineringslov som likestilte diskrimineringsgrunnlagene. Men funksjonshemmedefokuset forsvant omtrent like brått som det startet.

I opposisjon kom KrF med positive bidrag i politikken over for mennesker med utviklingshemning. Men  i regjering, ble det bare rot.

Kjell Ingolf Ropstad skulle sammen med Olaug Bollestad lede KrF inn i regjering for å endre abortlovens § 2c. Suksessen uteble. Ropstad og Bollestad hadde lagt mange egg i § 2c-kurven og trengte noe å vise til. Slik var opphavet til Likeverdsreformen.

«Regjeringen vil gjennomføre en likeverdsreform for å gjøre det enklere for familier som har barn med spesielle behov. Vi vil sikre like muligheter til personlig utvikling, deltakelse og livsutfoldelse for alle. Utgangspunktet for reformen er at mennesker er forskjellige, men at alle har like stor verdi», kan en lese i Granavolden-plattformen.

Ropstad og Bollestad ville gjøre det lettere å bære frem barn med funksjonsnedsettelser slik at aborttallene gikk ned. Meningen var like god som den var ugjennomtenkt. Navnet på reformen var heller ikke en ubetinget suksess. Likeverd er lett å knytte opp mot den barmhjertige samaritan og annen velmenende godhet. Men historien viser at begrepet er vel så mye benyttet for å legitimere diskriminering som å fremme likestilling.

Ropstad skulle få rollen som barne- og likestillingsminister med både makt og ansvar for likestillingsfeltet. Men dette ansvaret ble vel så mye et problem som en mulighet. Diskrimineringsgrunnlagene dekker kjønn, etnisk opphav, funksjonsnedsettelse og seksuell legning. Kjell Ingolf Ropstad er ikke blant de ivrigste forkjemperne for likestilling av homofile, lesbiske og transpersoner. Han byttet bort Likestillingsavdelingen og fikk Tros- og livssynsavdelingen tilbake fra kulturministeren. Olaug Bollestad ble landbruks- og matminister. Slik havnet både Ropstad og Bollestad på feil banehalvdel og ble tilskuere til sin egen høyprofilerte, slagordpregede og ufinansierte reform.

Det eneste av substans som er kommet ut av reformen, er noen nye lovbestemmelser om koordinering av tjenester. De er neppe til skade, men vil på ingen måte reformere noe som helst. Koordineringen av tjenester var allerede hjemlet i 28 lover og forskrifter. Problemet på feltet er ikke lovhjemler, men rettsikkerheten. Loven følges ikke. Nasjonale tilsyn avdekker lovbrudd i 70 til 90 prosent av tilfellene.

Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU) bistår hvert år i over 600 individuelle klagesaker. Manglende eller mangelfulle tjenester er gjengangeren. Slike situasjoner fremstår som manglende koordinering. Problemet løses ikke med koordinering, men med flere og bedre tjenester.

For å skape et tilsynelatende innhold i Likeverdsreformen, så benyttes det som innen markedsføring ofte omtales som «same shit, new wrapping». Likeverdsreformen ble et oppsop av gjennomførte, pågående og planlagte oppgaver som har noe med mennesker med nedsatt funksjonsevne å gjøre.

I vår kom stortingsmelding 25 Likeverdsreformen – Et samfunn med bruk for alle. Den uinnvidde kan bite på markedsføringstrikset og tro at Likeverdsreformen er en omfattende reform. Den som kjenner feltet, vil se at reformen fortsatt er like innholdsløs som da den ble lansert. I stortingsmeldingen listes opp Handlingsplan for mennesker med funksjonsnedsettelser, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratets kampanje om hatefulle ytringer (#deterhat-kampanjen), tilskudd til funksjonshemmedes organisasjoner, tilskuddsordningen Universell utforming og et hav med andre planer og tiltak som ble påbegynt lenge før KrFs inntreden i regjeringen og før Likeverdsreformen var påtenkt.

Kort sagt: Alt av statlige dokumenter, tiltak og prosesser som kan knyttet til mennesker med nedsatt funksjonsevne, er sopt sammen under overskriften Likeverdsreformen. Dette gjelder også stortingsmeldingen om grunnleggende rettigheter til mennesker med utviklingshemning som ble varslet fremlagt i 2020, men som enda ikke har kommet samt Handlingsplanen for universell utforming 2021-2025 som heller ikke er fremlagt.

Fra vårens stortingsmelding om Likeverdsreformen, kan en lese:

«Det er en gjennomgående forutsetning at gjennomføringen av reformen skal skje innenfor de til enhver tid gjeldende rammer for kommuner, helseforetak, departementene (Arbeids- og sosialdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Kommunal- og moderniseringsdepartementet, Kulturdepartementet og Kunnskapsdepartementet) og departementenes underliggende etater».

Slik var det før reformen og slik er det etter reformen. Når det heller ikke er bevilget penger til reformen, så kan en trygt konkludere med at Likeverdsreformen kun er politisk retorikk og innholdsløs symbolpolitikk.

Tom Tvedt

9 juli 2021

Tips noen om siden