Essensen i Tolgasaken
VGs avsløringer Tolgasaken, gir sterke indikasjoner på:
- Feildiagnostisering av to av Tolga-brødrene
- Snikdiagnostisering. Helse- og omsorgstjenester er frivillig. Verken rådmann, revisor, fastlege, konsulent eller habiliteringstjeneste skal snikdiagnostisere folk.
- Feilrapportering av antall personer over 16 år med utviklingshemming som mottar omsorgstjenester.
- Opprettelse av vergemål og verge i strid med personens vilje
- Ulovlig umyndiggjøring
Det er underlig at oppegående forskere ikke reagerer på det som tyder på svindel, uforsvarligheter og menneskerettighetsbrudd.
Tjenestekvalitet og inntektssystemet
Søndenaa og Neset er opptatt av at alle med utviklingshemming skal få likeverdige tjenester. Da bør de fokusere på tjenestene og ikke på inntektssystemet til kommunene.
Kommunen har en plikt til å yte nødvendige helse- og omsorgstjenester. Innbyggerne med behov for helse- eller omsorgstjenester, har rett på slike tjenester. Disse rettighetene og pliktene eksisterer helt uavhengig av kommunenes inntektssystem.
Undergraving av inntektssystemet
Skal en bedre kommunenes økonomi, så må en enten øke kommuneskatten, øke skattegrunnlaget eller øke stortingets bevilgning til rammetiskudd. Søndenaa og Neset ser på rammetiskuddets kostnadsnøkkel om utviklingshemming. Slikt fører ikke til bedre kommuneøkonomi, men deres argumentasjon bidrar til å undergrave dagens kompensasjonsordning.
Det er ikke slik at staten blar opp rundt 650.000 kroner per år for hver ekstra person med utviklingshemming som rapporteres. Stortinget bevilger årlig ett og kun ett rammetilskudd, det er ingen overslagsbevilgning. Antall personer med utviklingshemming på 16 år og eldre som mottar omsorgstjenester er ett av mange kriterier som benyttes for å fordele det bevilgede beløpet mellom kommunene. Hvis Tolga kommune har overrapportert antall personer med utviklingshemming, så får de ikke mer penger fra staten, men de tilraner seg en større andel av beløpet som Stortinget har bevilget til kommunene.
Kommunene yter helse- og omsorgstjenester til mange og de forholder seg til et hav av ulike diagnoser. Det er kun diagnosen utviklingshemming som inngår som kostnadsnøkkel for fordeling av rammetilskuddet, ingen andre diagnoser. Kostnadsnøkkelen kom inn som følge av at institusjonene ble nedlagt i 1991, samtidig med at vi fikk omsorgstjenestene hjemlet i den tidligere sosialtjenesteloven. Omsorgstjenestene til mennesker med utviklingshemming var så store at både små og mellomstore kommuner kunne få en økonomisk knekk dersom de tilfeldigvis hadde noen flere personer med utviklingshemming enn hva gjennomsnittsbetraktninger skulle tilsi.
Argumentasjonen til Søndenaa og Neset og aktiviteten til konsulentselskapet Sødermann er med å undergrave kompensasjonsordningene som ligger i inntekstsystemet. Kostnadsnøkler vurderes og korrigeres jevnlig. Dette gjøres ved regresjonsanalyser mellom kriteriedata og kommunenes regnskapsdata (KOSTRA). Kostnadsnøklene er en enkel transformasjon av de estimerte regresjonskoefisientene. Jo mindre omsorgstjenester mennesker med utviklingshemming i gjennomsnitt mottar, jo lavere blir kostnadsnøkkelen.
Frem til 2009 inngikk også personer med utviklingshemming under 16 år som kostnadsnøkkel. Denne forsvant da den ikke lenger ga en signifikant forklaring av kommunale kostnader. Den som leser kommuneproposisjonen for 2019, kan i avsnitt 9.3 se at det samme er i ferd med å skje med kostnadsnøkkelen "antall med utviklingshemming på 16 år og eldre":
"De senere årene er det utført en rekke analyser som alle indikerer at kriteriet antall psykisk utviklingshemmede er vektet for høyt i dagens delkostnadsnøkkel for pleie og omsorg. Dette kan tilsi at kriteriet på sikt skal ha en lavere vekting enn i dagens delkostnadsnøkkel. Departementet vil arbeide videre med denne problemstillingen fram mot neste helhetlige revisjon av kostnadsnøkkelen."
Aktiviteten til konsulentselskapet Sødermann og andre som følger argumentasjonen til Søndenaa og Neset bidrar til å redusere eller fjerne de statlige kompensasjonsordningene overfor en gruppe innbyggere som har behov for omfattende og kostnadskrevende tjenester. Når argumentasjonen i tillegg baseres på sviktende grunnlag, så er dette alvorlig.
Mørketallshypotesen
Erik Søndenaa har gjort karriere på eksistensen av et stort antall personer med utviklingshemming som ikke er diagnostisert. Til media forteller han at det finnes 1000 innsatte med utviklingshemming i Norske fengsler. Undersøkelsene som Erik Søndenaa foretok i sin avhandling, viser at tallet må være langt lavere. Søndenaa har ikke diagnostisert en eneste innsatt med utviklingshemming, men med hjelp av grove kartleggingsverktøy, har han gitt god dokumentasjon på at mange innsatte har kognitive evner som er vesentlig lavere enn normalt. Forskningsetisk er Søndenaas presentasjon av egne funn svært problematisk. Folk tror på ham. Tallene kommer inn i faglitteraturen og i offentlige styringsdokumenter. Tallene legitimerer den type jakt på personer med utviklingshemming som konsulentselskapet Sødermann bedriver.
Søndenaa og Neset hevder feilaktig at antall personer med utviklingshemming inngår som kostnadsnøkkel for å gjøre kommunene i stand til å sikre skolegang og arbeidstilbud. Kostnadsnøkkelen er beregnet ut i fra kommunenes kostnader til omsorstjeneste, ikke skolegang eller arbeidstilbud.
Stigmatisering
Søndenaa og Neset mener at diagnosen psykisk utviklingshemming kan være stigmatiserende og at dette kan være en grunn til at mange er udiagnostiserte. En slik hypotese har ikke noe for seg i Tolgasaken hvor brødrene ble diagnostisert uten å være informert om det.
Generelt kan nok diagnosen oppfattes som stigmatiserende. Men det er også en respektabel grunn for å takke nei til å bli diagnostisert. Diagnosen i seg selv, medfører en rekke uheldigeheter. En kan bli umyndiggjort uten rettsikkerhet, underlegges tvangstiltak, blir en foreldre, så er det stor sjanse for å bli fratatt foreldreansvaret.
Forskerne fremstiller navneendringen fra «mental retardation» til «developmental disability» som årsak til endring i antall registrerte personer med utviklingshemming i USA. «Developmental disability» er imidlertid en sekkebenevnelse som omfatter «intelectual disability», men også andre kognitive og fysiske utviklingsforstyrrelser som inntreffer innen det 22 leveåret. Søndenaa og Neset viser ikke til begrepsendring, men til vesentlig forskjellige begreper.
Faglig status på feltet
Søndenaa og Neset bidrar ikke til å kaste lys over Tolgasaken. Når de forsøker å bortforklare alvorlige menneskerettighetsbrudd, så forteller det mest om fagfeltets bedrøvelig status.
Forskernes bekymring for at Tolgasaken skal medføre færre diagnostiserte og at flere ikke får den hjelpen en trenger, er absurd. Søndenaa og Neset er forhåpentligvis de eneste som fortsatt betrakter umyndiggjøringen av Tolgabrødrene som et hjelpetiltak.
Jens Petter Gitlesen