Retten til et selvstendig liv og til å være en del av samfunnet

Over 20 sider presiserer FN-komieén innholdet i og statenes forpliktelser i følge artikkel 19. Basert på erfaring med landene som har tilsluttet seg konvensjonen, observerer komiteén stor avstand mellom målsetningene med artikkel 19 og statenes politikk. Kommiteén trekker frem (se General Comments, pkt. 15):

• Mennesker med nedstt funksjonsevne fratas sin rettslige handleevne og selvbestemmelse enten gjennom formelle lover og praksiering av lovverket eller faktisk ved at andre bestemmer over dem, slik som situasjonen ofte er med vergeordningen i Norge.
• Utilstrekkelig bistand i sosiale situasjoner for å sikre å leve uavhengig i samfunnet.
• Utilstrekkelige juridiske rammer og budsjetter som ikke tar hensyn til den nødvendige personlige bistand og individualisert støtte.
• Institusjonalisering av både voksne og barn samt tvangsbehandling i alle dens former.
• Mangel på strategier for å nedbygge institusjonene.
• Negative holdninger, stigmatisering og stereotyper som hindrer funksjonshemmede fra å bli med i samfunnet og få tilgang til tilgjengelig hjelp.
• Mangel på tilgjengelige, akseptable, rimelige, tilgjengelige og tilpasningsfulle tjenester og fasiliteter, som transport, helsevesen, skoler, offentlige rom, boliger, teatre, kinoer, varer og tjenester og offentlige bygninger.
• Manglende overvåkingsmekanismer for å sikre en hensiktsmessig gjennomføring av artikkel 19.
• Utilstrekkelig integrering av funksjonshemming i generelle budsjettallokeringer.
• Kommunalisering av tjenester som medfører store forskjeller i levekår og som gir mennesker med funksjonsnedsettelse ulik sjanse til å leve uavhengig i samfunnet.

FN-komiteén gir også en presisering av institusjonsbegrepet. Institusjoner kjennetegnes ved:

• Felles tjenesteyter og kolektive tjenester.
• Begrenset innflytelse over hvem man må godta hjelp fra, isolasjon og segregering fra samfunnet.
• Mangel på kontroll over daglige beslutninger.
• Mangel på valg over hvem man skal leve med.
• Rutiner uavhengig av personlig vilje og preferanser.
• Kollektiv aktivisering.
• Paternalistisk tilnærming i tjenesteyting.

Komiteén hevder at institusjonene kan gi funksjonshemmede en viss grad av valg og kontroll knyttet til de opplistede forholdene, men det sentrale er at valgene er begrenset til bestemte områder av livet, sammenlignet med hva som er vanlig for andre samfunnsmedlemmer.

Vi får håpe at Justisdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Kommunal- og moderniseringsdepartementet, Husbanken og landets kommuner leser og FN-komiteéns kommentarer og vurderinger.

Jens Petter Gitlesen