Lovbrudd er normen
Det er normalt at ulovligheter avdekkes i det store flertallet av tilsynene.Tjenestene var manglende, kollektive og i stor grad begrenset til personlig stell. Mennesker med utviklingshemning har liten grad av selvbestemmelse og deltar ikke utformingen av tjenestene. Vi har til nå hatt fire nasjonale tilsyn. I 2005 var det nasjonalt tilsyn med bruken av tvang og makt overfor mennesker med utviklingshemning. Det ble påvist lovbrudd i 77 prosent av tilfellene. På grunn av de nedslående tallene, ble tilsynet gjentatt i 2006 hvor det ble påvist ulovligheter i 90 prosent av tilfellene. Etter det har det ikke vært nasjonale tilsyn med tvangsbruk. Tilsynet med barneboliger og avlastningsboliger for barn i 2009, påpekte ulovligheter i 79 prosent av tilfellene.
Årsakene til de tragiske resultatene er mangfoldige, men ut i fra de enkelte tilsynsrapportene får en innblikk i situasjonen som mange voksne med utviklingshemning må leve under.
Fra gode levekår til dårlig pleie
Begrunnelsen for nedbyggingen av institusjonsomsorgen, oppbyggingen av tilbudet til mennesker med utviklingshemming i kommunene og innføringen av sosialtjenesteloven, var å bedre levekårene. Med tiden har pleie- og omsorgsfokuset vunnet frem, mens det å leve aktive liv og delta i samfunnets aktiviteter, synes å være nedtonet. Selvbestemmelsen synes heller ikke å være spesielt stor. Typiske forhold til grunn for avvikene var:
–Ved gjennomgang av brukernes vedtak, turnus og bemanningsplan fant vi at innvilgede timer i brukernes vedtak ikke samsvarer med samlede årsverk som disponeres til å yte tjenestene. Dette innebærer at innvilgede tjenester ikke gjennomføres, noe som også ble bekreftet gjennom intervjuer. (rapport fra Spydberg kommune)
–Det går fram av intervju at det nyttast uhjemla tvang som dei tilsette ser på som grensesetting (rapport fra Vinje kommune)
–Kommunen sikrar ikkje at tenestemottakarane får medverke ved planlegging og evaluering av tenestetilbodet (rapport fra Årdal kommune)
–Vedtakene legger opp til at brukerne skal ha felles aktiviteter. Aktivitetene tilpasses ikke den enkelte (rapport fra Kragerø kommune)
–Det er ikke tilstrekkelig bemanning i helg og kveld i ukedager (rapport fra Oppegård kommune)
–Det er lite spor av brukerens ønsker, behov og mål i planleggingen og utformingen av tjenestene (rapport fra Midtre Gauldal kommune)
–Det fremkommer at grunnbemanningen i flere av boligene er lav, særlig på helg (rapport fra Trondheim kommune)
–Det er fellesaktivitetar for brukarane, ikkje aktivitetar tilpassa dei enkelte brukarane. Dei som ikkje vil vere med på fellesaktivitetar får ikkje avgjere at dei skal bli igjen heime eller gjere noe anna (rapport fra Seljord kommune)
–Enkelte brukarar har svært mange ulike tenesteytarar (rapport fra Haram kommune)
–Det ligg ikkje føre ei rutine for å involvere brukarane i planlegging av tenestene (rapport fra Ulstein kommune)
–Vedtakene framstår som standardisert, uten reelle individuelle vurderinger. Ytelsene blir tildelt i «sekkeposter» uten nærmere spesifisering av tidsbruken som er tiltenkt hver enkelt tjeneste (rapport fra Inderøy kommune)
–Gjennom journalgjennomgang og intervju er det dokumentert at 5 brukere som har vedtak på støttekontakt ikke mottar denne tjenesten (rapport fra Lenvik kommune)
Oversikt over de 57 tilsynsrapportene fra nasjonalt tilsyn med tjenester til voksne med utviklingshemming
Det skal bli interessant å se om tilsynet vil medføre tiltak fra statlige myndigheter. Til nå har Helse- og omsorgsdepartementet ikke vist spesiell interesse for levekårene til mennesker med utviklingshemning. Eldreomsorgen har vært i fokus og departementet synes å ha anstrengt seg for å inkludere mennesker med utviklingshemning i en slags utvidet eldreomsorg. Målsetningen om gode levekår er forlatt. Vi står igjen med dårlig pleie.
Jens Petter Gitlesen