På livet laus - Det gjelder livet
Av Håvard Ravn Ottesen, NFU Trondheim lokallag
Landsomfattende undersøkelse av tilbudet til utviklingshemmede har gitt forstemmende resultat. Helsetilsynets oppsummeringsrapport heter «Det gjelder livet». Nær 80 % av kommunene alvorlige svikt i tjenestetilbudet. Alle undersøkte kommuner i Trøndelag hadde et eller flere lovbrudd. I Trondheim var lovbruddene så store at Fylkesmannen samlet dem i et omfattende avvik: «Trondheim kommune sikrer ikke at personer med utviklingshemming får forsvarlige tjenester.» Dette basert på alvorlige observasjoner av mangelfulle bistand. Helsedirektoratet, har med rette, vært bekymret om utviklingshemmede får tilstrekkelig personlig assistanse. Derfor er dette en av tjenestene kommunene har blitt målt på og hvor Trondheim kommune har fått påtale.
Det ligger i lovverket at innbyggere som en ikke er i stand til å ta vare på seg selv har rett på tilstrekkelige tjenester. Denne retten gjelder også utviklingshemmede, som på mange områder havner sist i køen og har begrenset evne til å tale sin egen sak. Mangelfulle tjenester i form av personlig assistanse gjør at man går fra vondt til verre.
Det er derfor viktig at våre folkevalgte prioriterer og sikrer at utviklingshemmede gis tilstrekkelig bistand til å være fullverdige samfunnsdeltagere.
Hva er så personlig assistanse? Ordlyden er at det er en individuell tjeneste, som gis hver enkelt i et tilstrekkelig omfang til å dekke daglige behov og gjøremål. Helsetilsynet har oppsummert personlig assistanse til å være:
- Bistand til egenomsorg, som er personrettede oppgaver som personlig hygiene, tannstell, hjelp til av- og påkledning og hjelp til planlegging og gjennomføring av måltider.
- Tilsyn, som innebærer tilstedeværelse av ansatte. Noen brukere vil ha behov for kontinuerlig tilsyn for å hindre at de utsetter seg for fare når de er alene, mens andre selv vil kunne tilkalle hjelp.
- Aktivisering, som omfatter bistand til aktiviteter i og utenfor hjemmet, som hjelp til å opprettholde kontakt med familie og sosialt nettverk, være i fysisk aktivitet eller å delta i aktiviteter og hobbyer.
- 4. Opplæring, som betegner målrettede tiltak for å øke ferdigheter i dagliglivets praktiske gjøremål og i personlig stell og egenomsorg.
Når kommunen skal tildele tjenester ligger et omfattende lovverk til grunn som også bygger på internasjonale konvensjoner om menneskerettighetene til funksjonshemmede. Utmåling tjenestene er for byråkratene og økonomene oftest brutt ned på kvantifiserbare størrelser og ferdigheter uten et helhetlig menneskesyn på individet tjenesten. Det ligger klare føringer fra Stortinget, som videreføres til kommunene gjennom departementale rundskriv, om nivå og omfang av personlig assistanse. Rundskrivet synes å være nedstøvet i effektiviseringsjaget i kommunen, hvor de individuelle behov står for fall og blir erstattet med gruppeløsninger. Trondheim skiller seg ut med at hver enkelt utviklingshemmet får lavere omfang av tjenester enn Oslo, Bergen og Stavanger. I rådmannens budsjettforslag kan en lese at Trondheims utviklingshemmede er 2-300 tusen billigere per hode enn i andre sammenlignbare byer. I og med at kommunen opererer med 573 innbyggere per 1.1.17 med utviklingshemming, er det store summer det er snakk om.
I byens ulike tilbud er det mange som bor med punkttjenester, hvor bistand til egenomsorg blir tatt når det passer ansatte på vakt. Helsetilsynets rapport avslører også at det i de fleste tilfellene ikke er økonomi til å etablere støttekontaktordninger. Den enkelte er fullstendig prisgitt en turnusordning. Det betyr at mennesker med utviklingshemming ikke kan være med på aktiviteter etter kl 20.00 for da er det tid for en eventuell bistand til kveldsstell før nattevakten kommer. Folk flest ville ikke akseptert en slik begrensning i sine ønskede aktiviteter.
Innbyggere bosatt i byens bofellesskap og som har omfattende behov for bistand, opplever at det kan være en person på vakt til å betjene inntil 10 personer. Det sier seg selv at nødvendig tilsyn og bistand blir svært begrenset. Aktivisering kan ikke være individuelle aktiviteter, men gruppeaktiviteter. Bistand til kontakt med familie, utvikle mellommenneskelige relasjoner og feiringer vil ikke være mulig uten at familiene oppsøker den enkelte.
Tid til nødvendig opplæring og utvikling av ferdigheter, både fysiske og sosiale, må baseres på individuelle opplegg. Disse må tilpasses hver enkelt. I stedet for funksjonsutvikling vil den enkelte fort oppleve funksjonsbortfall grunnet manglende personlig assistanse. Det er situasjonen i dag.
Trondheim kommune ser seg snitt til å holde kostnadene nede. Utgiftene er så redusert at byens utviklingshemmede per dato ikke belaster kommunens totale økonomi. Kommunenes inntektsmodell gir frie inntekter basert på antall utviklingshemmede, omfanget av tjenester og skatteinntekter på grunn av virksomheten. I dag utgjør inntektene samlet et resultat større enn driftsutgiftene.
I budsjettframlegget for 2018 svarer rådmannen på fylkesmannens kritikk. Tilsynet har ført til «økt oppmerksomhet på kompetanse, dokumentasjon, styring av ressurser og tid til koordinering, planlegging og informasjon i enhetene». Det er vanskelig å se hvordan denne ordlyden gir økt personlig assistanse for den enkelte. NFU vil omskrive et gammelt ordtak: «mens administrasjonen vokser, mister de funksjonshemmede ferdigheter og kompetanse».