Noen statsråder har utmerket seg mer enn andre, både positivt og negativt. Vurderingene vil selvsagt avhenge av hva en ser etter og hvilke referanser en har. NFU har ikke synspunkter på det meste av norsk politikk som f.eks. sykehuslokalisering, formueskatt, fiskekvoter, Nato-engasjement og pengepolitikk. Politikken som rimelig direkte treffer mennesker med utviklingshemning, er vi derimot svært engasjert i. Her følger et forsøk på rangering og begrunnelser.

1. Helse- og omsorgsminister Bent Høie

   
   Helse- og omsorgsminister Bent Høie
   (foto:Bjørn Stuedal)
   
   Helse- og omsorgsminister Bent Høie har gjennom hele sin nasjonale politiske karriere vært opptatt av helse- og sosialpolitikk. Som opposisjonspolitiker markerte Bent Høie seg med forståelse og engasjement for situasjonen til mennesker med utviklingshemning. I statrådrollen har helse- og omsorgsministeren et klart pasient- og brukerperspektiv på politikkutøvelsen.
   
   Statsråd Bent Høie var rimelig fersk i statsrådstolen da han gjorde det klart at brukerstyrt personlig assistanse skulle bli en individuell rettighet. I etterkant er det utarbeidet et rundskriv om ordningen som var langt bedre enn fryktet og bedre enn det vi hadde vurdert som realistisk og positivt utfallet. Det at mange kommuner fortsatt ikke innfrir BPA, er ikke noe vi kan laste helse- og omsorgsministeren for, men vi forventer tiltak for å sikre at kommunene opptrer i samsvar med lovverket.
   
   Våren 2016 gjorde helse- og omsorgsminister Bent Høie det klart at det var behov for en gjennomgang av tvangslovverkene på helse- og omsorgsfeltet. Tvangslovutvalget ble nedsatt med siktemål på å forbedre, samordne og sikre at de ulike lovverkene er i samsvar med FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne.
 

2. Barne- og likestillingsminister Solveig Horne

   
   Barne- og likestillingsminister Solveig Horne (Foto:Ilja C. Hendel)
   
   For første gang siden tidligere sosialminister Leif Arne Heløe (H) nedsatte Lossiusutvalget i 1982, har barne- og likestillingsminister Solveig Horne nedsatt rettighetsutvalget som skal gjennomgå levekårene til mennesker med utviklingshemning. Innstillingen blir, etter planen, overlevert statsråden i denne måneden. Rett nok vedtok Stortinget å nedsette et utvalg, men det er helt utenkelig at regjeringspartiene hadde støttet et slikt forslag hvis deres egn statsråd ikke hadde ønsket et slikt utvalg.
   
   Statsråd Solveig Horne skal også ha ros for lanseringen av programmet. Seksuelle overgrep mot voksne personer med utviklingshemming.
   
   Til tross for viktige og gode tiltak overfor mennesker med utviklingshemning, skulle jeg ønsket at barne- og likestillingsminister Solveig Horne benyttet sin myndighet og sitt ansvar til å fremme et forslag om å innarbeide FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne inn i norsk lov. Slik det er nå, synes verken domstolene eller forvaltningsorgan å kjenne til eller å vektlegge konvensjonen nevneverdig.
   
   Uansett har barne- og likestillingsministeren en krevende jobb fremfor seg. Barne- og likestillingsdepartementet (BLD) er et lite departement med et stort ansvarsområde. Koordineringsansvaret for politikken overfor mennesker med utviklingshemning ligger i BLD, men virkemidlene ligger i sektordepartementene. Mang en statsråd har problemer med å styre eget embetsverk. Utfordringene blir ikke mindre når en må trenge gjennom andre departementers embetsverk.
 

3. Arbeids- og sosialminister Anikken Hauglie

   
   Arbeids- og sosialminister Anikken Hauglie (Foto: Thomas Haugersveen)
   
   Arbeids- og sosialminister Anikken Hauglie skal ha ros for å ha lagt forslaget om kommunalisering av arbeidsmarkedstiltaket VTA på is. Det er svært viktig med forvaltningsmessige skiller mellom tjenestetilbudet og arbeidsmarkedstiltakene. Mangler det skillet, vil en raskt oppleve en samorganisering av botilbud, tjenestetilbud og arbeid, på samme måte som en hadde det under HVPU. En kommunalisering av arbeidsmarkedstiltakene for mennesker med utviklingshemning ville i tillegg være diskriminerende og et brudd med de politiske målsetninger om normalisering som ble innført i 1988.
   
   Det har ikke kommet noen økning i antall tiltaksplasser for vår gruppe til nå under regjeringen Solberg, selv om behovet er svært stort. På den annen side, har det heller ikke vært reduksjoner i antall tiltaksplasser.
   
   Arbeids- og sosialministeren har varslet forsøksordninger hvor kommunene får ansvaret for VTA. Resultatene fra et slikt forsøk, vil først og fremst gjenspeile forsøksbetingelsene. Ønsker en å studere effektene av kommunalisering, så kan en hente informasjon fra de landene som har slike ordninger.
   
   Vi satser på at arbeids-og sosialminister Anniken Hauglie ser problemstillingene og heller satser på forsøksordninger forankret i nasjonal arbeidsmarkedspolitikk.
   
   
 

4. Kulturminister Linda Cathrine Hofstad Helleland

   
   Kulturminister Linda Cathrine Hofstad Helleland
   (Foto: Thomas Haugersveen)

   
   Kulturminister Linda Cathrine Hofstad Helleland, kan få æren for innsatsen til sin forgjenger, tidligere kulturminister Thorhild Widvey. Stortingsrepresentant Morten Stordalen (Frp) fikk Stortinget med på å bevilge 2 millioner kroner til Special Olympics. Kulturministeren bidro aktivt med å få Special Olympics til å bli en integrert del av Norges idrettsforbund (NIF). I dag er idrett for mennesker med utviklingshemning forankret i ledelsen av (NIF). Takket være kulturministerens innsats, er mennesker med utviklingshemning blitt en prioritert gruppe innen idrettsbevegelsen.
   
   På den negative siden, er forslaget fra kulturministeren om disponering av overskuddet til Norsk Tipping katastrofalt for NFU og trolig flere organisasjoner. Konsekvensene av forslaget er ikke utredet, men vil bygge opp under evangelisten Matteus sine ord: «For den som har, han skal få, og det i overflod. Men den som ikkje har, skal bli fråteken jamvel det han har.» (Matteus 25,14-30). Vi får håpe at kulturministeren ser konsekvensene av forslaget og snur i tide.

 

5. Justis- og beredskapsminister Anders Anundsen

   
   Justis- og beredskapsminister Anders Anundsen (Foto:Thomas Haugersveen)
   
   Vi har hatt lite med justis- og beredskapsminister Anders Anundsen å gjøre. Departementet er ikke blant de mest sentrale med hensyn til levekårene til mennesker med utviklingshemning. Imidlertid tok vi kontakt angående en sak med alvorlig systemsvikt i politiet. Ei jente på åtte år var blitt systematisk seksuelt misbrukt på avlastningen, i følge ansatte. Foreldrene ble sendt fra politikammer til politikammer, uten å få anmeldt saken til politiet. Politiet var trolig i vilrede om hva de skulle gjøre. Vi maktet ikke å løfte systemsvikten opp på politisk nivå.
   
   Justis- og beredskapsministeren har ansvaret for vergemålsloven. Vi hadde møte på statssekretærnivå om uheldige sider ved lovverket og ved praktiseringen av lovverket. Om noe skjer i den forbindelse, gjenstår å se.
   
   
 

6. Kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner

   
   
   Kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner (Foto: Torbjørn Tandberg)
   
   Kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner har heller ikke gjort så mye på våre felt. Han synes først og fremst å ha fokus på kommunereformen, en prosess som NFU ikke har de klare meningene om. Omtrent før statsråd Jan Tore Sanner hadde satt seg ned i statsrådstolen, nedsatte han et ekspertutvalg som skulle gjennomgå kommunestrukturen og foreslå oppgaver som kunne overføres til kommunene. Ekspertutvalget syntes å foreslå at alle oppgaver som ekspertutvalget ikke kjente til, skulle overføres til kommunene. Rådne fra ekspertutvalget gikk mer eller mindre ufordøyd videre til stortingsmeldingen om kommunenes fremtidige oppgaver. For NFU sin del, var vi spesielt bekymret for forslaget om å kommunalisere Varig tilrettelagt arbeid (VTA) og spesialisthelsetjenestens habiliteringstjeneste. Heldigvis ble det ikke noe av disse forslagene.
   
   Husbankens institusjonaliseringsiver er blitt betydelig redusert de siste årene. Om kommunal- og moderniseringsministeren har hatt noen rolle i den endringsprosessen, vet vi imidlertid ikke noe om. Selv om vi ser forbedringer, er det lite ved boligpolitikken som bygger opp under FN-konvensjonens artikkel 19 som blant annet sier at "at mennesker med nedsatt funksjonsevne har anledning til å velge bosted, og hvor og med hvem de skal bo, på lik linje med andre, og ikke må bo i en bestemt boform". Vi får håpe at kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner styrker innsatsen på det å utforme en politikk i samsvar med konvensjonene Norge har forpliktet seg til å etterleve.
 

7. Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen

   
   Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (Foto: Marte Garmann)
   
   Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen syntes å begynne sin statsrådsgjerning med en plan om å få opp kunnskapsnivået til elevene i norsk skole. Alltid når diskusjonen går om hvordan elevene skal bli flinkere i matematikk og Norge skal gjøre det bedre i Pisa-mesterskapet, så glemmes elever med utviklingshemning.
   
   På sett og vis har imidlertid kunnskapsministeren tatt seg inn igjen. Den nye femårige grunnskolelærerutdanningen skal åpne for fordypning både i pedagogikk og spesialpedagogikk. Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen synes imidlertid å ha liten kjennskap til spesialundervisningsfeltet, både på det formelle feltet og den faktiske tilstanden. Imidlertid er det mye som tyder på en bratt læringskurve og at statsråd Torbjørn Røe Isaksen begynner å innse behovet for også å ta grep når det gjelder innhold og organisering av spesialundervisningen.
   
   Elever med utviklingshemning inngår stort sett ikke i skolens kvalitetssystemer. Mange elever får en opplæring frikoblet fra fag- og timefordeling, frikoblet fra læreplanene, uten lærere, uten lærebøker og uten klar klassetilhørighet og deltakelse i skolens sosiale fellesskap. Opplæringen til elever med utviklingshemning er klart i strid med FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, artikkel 24.
   
   Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen skal være glad i å lese. Jeg vil anbefale ham å lese General Comments no. 4, om utdanning. Etter det vil han i det minste vite noe om retningen skolepolitikken må dreies, spesielt for elever med utviklingshemning. Men politisk styring av feltet er krevende. Departementet har kjent til forholdene i over ti år, men har ikke gjort det minste for å stoppe skolens diskriminerende praksis.
 

8. Utenriksminister Børge Brende

   
   Utenriksminister Børge Brende (Foto: Sjøwall)
   
   Utenriksminister Børge Brende har bred internasjonal erfaring og et stort engasjement på bistandsfeltet. Fjorårets forslag om å kutte 75 prosent i bistanden fra frivillige organisasjoner, fremstår som underlig. Imidlertid løste det hele seg, uten at katastrofene inntraff.
   
   Atlas-Alliansen har flere ganger tatt opp problematikken knyttet til finansiering av bistanden overfor mennesker med funksjonsnedsettelser, uten synbare resultater. NFU har vært aktiv på bistandsfeltet siden 1981. Finansieringen har bestått av tilskudd fra Norad, bruk av egne midler og bruk av inntekter fra tv-aksjonen som vi, sammen med andre, fikk tildelt i 1981, 1991 og 2002. Nå er det slutt på midlene fra tv-aksjonen, ikke er det utsikter til å få tildelt tv-aksjonen og NFU mangler økonomisk grunnlag for å fortsette vårt bistandsarbeid. Ut i fra mitt partiske syn, er det uforståelig at utenriksminister Børge Brende stiltiende aksepterer at de mest marginaliserte gruppene også skal marginaliseres bort i fra norsk bistandsarbeid. Vifår håpe at utenriksministeren setter av litt tid til å se på bistandsbehovet overfor mennesker med utviklingshemning og hvordan dette skal dekkes vi gir tross alt litt over 35 milliarder kroner i bistand hvert år.

Andre regjeringsmedlemmer

Statsminister Erna Solberg og finansminister Siv Jensen har vist engasjement og interesse for feltet, men en kan verken forvente at statsministeren eller finansministeren er blant dem som driver frem politikken overfor mennesker med utviklingshemning. Slik har det aldri vært og slik bør det heller ikke være.

Mange statsråder har vært svært anonyme på våre felt, de har oppgaver som ikke berøer politikken overfor mennesker med utviklingshemning. Vi skal ha stor forståelse for at verken fiskeriministeren eller forsvarsministeren har politikken overfor mennesker med utviklingshemning som fokus.

Skal det bli ommøbleringer i regjeringen, kan vi håpe at landbruksminister Jon Georg Dale kommer nærmere våre felt. I forrige stortingsperiode var han dels møtende vararepresentant, dels politisk rådgiver. Få har gjort en bedre jobb for oss i stortinget enn den jobben nåværende landbruksminister den gang gjorde.

Jens Petter Gitlesen