«De umulige sakene» og motstemmene
Av Jens Petter Gitlesen, forbundsleder, NFU
Trønder-Avisas har gitt en bred omtale Lærings- og mestringssenteret på Ekne, – en slags institusjon for personer med utviklingshemming, personlighetsforstyrrelser og tilleggsutfordringer. Ordningen kritiseres av fagfolk dels fordi kommunene har ansvaret for tjenestene og selv er i stand til å etablere gode tilbud. Kritikken går også på at alle har rett på tjenester der de bor. Ingen skal måtte sendes bort fra sitt bosted. Trønder-Avisa skal ha ros for å kaste lys over forhold som få er kjent med. Motstemmene har meldt seg i form av leserinnlegg i Trønder-Avisa.
Når pårørende den 6. juli skriver at Lærings- og mestringssenteret har maktet å etablere den stabiliteten i tjenestene som kommunene ikke maktet å etablere, så er det et svært viktig poeng, spesielt for kommunene. Pårørende forsøker så godt som alltid å velge det beste for sine. Dessverre er det ikke alltid valgmulighetene er som de burde vært. Kommunene har en plikt til å etablere forsvarlige og gode tjenester tilpasset den enkelte innbyggers behov. Men tilsynene med kommunene er få, sanksjonene mot lovbrudd er færre. Når den kommunale iveren etter å etablere gode og individuelle tjenester er fraværende, så blir situasjonen slik som Trønder-Avisa har vist i artikkelserien om de umulige sakene.
Under overskriften «Et korstog mot private helsetjenester», kritiserer Anders Hynne, stortingskandidat for Liberalistene i Nord-Trøndelag, den 4. juni Trønder-Avisas dekning av «De umulige sakene». Anders Hynne fokuserer på markedsliberalismens fortreffelighet og viser til profitt som motivasjon i en konkurranse som skal bidra til innovasjon og bedre tjenester. Anders Hynne synes ikke å kjenne sektoren. Hovedproblemet er verken aksjonærene, markedet eller bedriftslederne, men det at noen mennesker ikke får de tjenestene som de har krav på i kommunene. Selv Anders Hynne vil ha problemer med å forklare hvordan konkurransen skal medføre at beboerne på Ekne får gode tjenester i sin hjemkommune.
Konkurransen på feltet er stort sett redusert til lønn, pensjon og færre arbeidstidsrestriksjoner. Det er vanskelig å se at en slik konkurranse skal være spesielt samfunnsnyttig.
I Beate Lutdals innlegg den 7. juli, bygger hun på egne arbeidserfaringer fra Eigersund kommune, vertskommunen for den tidligere sentralinstitusjonen Bakkebø. Beate Lutdal taler institusjonsomsorgens sak, selv om hennes erfaringer er fra tiden etter reformen. Hun viser til «Vi vil, vi vil, men får vi det til?», en rapport som Helsedirektoratet utga i 2007. Rapporten dokumenterer at levekårene for mennesker med utviklingshemming er langt fra oppfylt. Men Beate Lutdal fortier det faktum at selv med brutte målsettinger, er levekårene langt bedre enn de var i institusjonsperioden. En grei oversikt over utviklingen, er gitt av Söderström og Tøssebros i rapporten «Innfridde mål eller brutte visjoner» fra 2010.
I 1997 viste undersøkelser at 70 prosent har fått et vesentlig bedre liv som følge av reformen. 20 prosent opplever sin tilværelse omtrent som før mens 10 prosent har fått det verre (se «Forslag fra stortingsrepresentantene Harald T. Nesvik og John I. Alvheim om en gjennomgang av erfaringene med HVPU-reformen og en vurdering av behovet for tiltak for enkelte grupper av klienter»).
Nedbyggingen av institusjonsomsorgen startet rundt 1970, omtrent 20 år før reformen ble iverksatt. Under Helsevesenet for psykisk utviklingshemmede (HVPU), ble personer tilbakeført fra institusjonstilværelsen til bofellesskap på sine hjemsteder. Olav Tendeland var bestyrer på Bakkebø før han ble direktør i HVPU-Rogaland. Ifølge Olav Tendeland, var det en person som ble flyttet til sitt hjemsted som ønsket seg tilbake til sentralinstitusjonen. Lite tyder på at Beate Lutdal er kjent med institusjonshistorien.
Det er riktig som Lutdal hevder at institusjonsomsorgen i stor grad har vokst fram igjen i Danmark. Men det er få andre enn Lutdal som betrakter den utviklingen som et forbilde. Danmark tjener vanligvis som et skrekkens eksempel på hvordan det kan gå når den kommunale handlefriheten går på bekostning av statlig styring med sektoren. LEV, foreningen for utviklingshemmede og pårørende i Danmark, har jobbet iherdig mot utviklingen. Både Europarådets menneskerettighetskommissær Nils Muižniek og FN-komiteen som overvåker statenes etterlevelse av konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne har kritisert Danmark for institusjonaliseringen. Grunnlaget for Beate Lutdals hylling av institusjonsomsorgen, kommer dessverre ikke frem i hennes leserinnlegg.
(Innlegget sto opprinnelig på trykk i Trønder-Avisa den 18. juni 2017)