Hvor utgangspunktet er som galest...

I sin første blogginnlegg angrep rektor Ole Petter Ottersen statssekretær Bjørnar Laabak for å inngå i regjeringens konspirasjon om å rasere universitetssektoren. Rektor Ole Petter Ottersen fungerte som bjellesauen og resten av professorstanden fulgte etter. Kritisk tenkning er en høyt verdsatt egenskap i akademia. Egenskapen forsvinner når en går i flokk. Ingen av akademikerne syntes å forstå at Bjørnar Laabak kort og godt var en far som med god grunn ble forbannet på Aksel Braanen Sterris karakterisering av mennesker med Downs syndrom. Ingen skal måtte forsvare egne barns menneskeverd.

I sitt andre blogginnlegg endres rektors fokus fra norsk universitetspolitikk til ytringsfriheten. Jeg oppfordret rektor om å unnskylde overfor mennesker med Downs syndrom og andre som Aksel Braanen Sterri plasserer lang nede på skalaen over hva som er fullverdig liv. Rektor kom ikke med noen unnskyldning, men hevdet at "Som rektor må jeg hegne om det store meningsmangfoldet på campus. De som er uenig med Braanen Sterri, står selvfølgelig fritt til å kritisere hans uttalelser kraftig. Å nekte ham retten til å uttale seg, eller mene at hans syn bør medføre et yrkesforbud ved Universitetet i Oslo, er ikke i tråd med ytringsfriheten. Vi kan ikke ha et meningsfilter, men må ansette på grunnlag av kvalifikasjoner". Utsagnet er ytterst problematisk og trangsynt.

Det er ikke veldig lenge siden at en historieprofessor kom med påstander om genetikken til mennesker fra Punjab. Høgskolen i Oslo etterlyste ikke en debatt om utsagnet og inkluderte heller ikke yttringen som en del av høgskolens meningsmangfold. Heller ikke Universitetet i Stavanger viste til meningsmangfoldet på campus da den samme historikeren uttalte seg om folk fra Pakistan. Mange er glade for meningsfiltrene ved Høgskolen i Oslo og ved Universitetet i Stavanger.

Rektor viser til vår grunnlovfestede ytringsfrihet. Men hvordan Universitetet i Oslo betrakter FNs menneskerettighetserklæring sier rektor Ole Petter Ottersen ikke noe om. Artikkel 1 sier blant annet at "Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter". Universitetet burde følge menneskerettighetserklæringen. Få vil betrakte den som en trussel mot ytringsfriheten. En kan finne flere velbegrunnede prinsipper som rektor Ottersen også burde vurdert å innføre uten å komme på kant med ytringsfriheten.

I sitt foreløpig siste blogginnlegg, hevder rektor Ottersen ganske riktig at "Det er ødeleggende både for universitet og samfunn dersom rektor skal gå inn i den enkelte ytring og være meningspoliti". Men rektor har et ansvar for institusjonen. Skal rektor Ottersen ta det ansvaret, så trengs mer enn grunnlovens § 100. Det er ikke urimelig om universitetet følger konvensjonene som Norge har forpliktet seg til å følge. Universitets- og høgskoleloven nevner også noe om ansvar knyttet til faglig og etisk nivå. Ansvaret gjelder både forskning og formidling.

Rektor Ottersen refererer John Henry Newman, men sitatets innhold står i skarp kontrast både til Sterris forskning og formidling. Hvilke sannheter er det Sterri har funnet? Hvilke oppdagelser har Sterri verifisert? Sitatet av John Henry Newman uttrykker manglene ved Aksel Braanen Sterris budskap.

Referansen gir imidlertid en viktig historiske ramme. Da John Henry Newman levde, ble mennesker med utviklingshemming regnet som mindreverdige. De manglet evnen til å ta imot guds ord og hadde derfor et redusert menneskeverd, mente man. John Henry Newman godtok situasjonen og problematiserte den aldri. Aksel Braanen Sterris uttrykker den samme typen holdninger som eksisterte på John Henry Newmans tid, holdninger som vi heldigvis gradvis har forlatt etter siste verdenskrig.

"Meninger skal møtes med motargumenter og kritisk debatt, ikke med sensur. Alle meninger - også de mest kontroversielle - bør diskuteres i det åpne rom", hevder rektor Ottersen uten å se at utsagnet er en problematisk overforenkling.

1. Det er god plass mellom den anarkiske ytringsfrihet og den totalitære sensur. Rektor Ottersen kan tenke over egen atferd. Hadde han ikke startet i rollen som bjellesauen som gikk i feil retning, så hadde trolig flere i universitetsflokken tenkt selv.
   Foreldre korrigerer sine barn for å lære dem å fungere godt i samfunnet, uten å komme i konflikt med grunnloven. Tiltak av denne typen knyttet til det å formidle, kan Universitetet i Oslo også iverksette. Det finnes også organer for forskningsetikk og det finnes fagmiljøer for kvalifisering og uttesting av påstander.
2. Rektor Ottersen har ingen grunn til å etterlyse den inkluderende debatten. Han forventer neppe at så veldig mange personer med utviklingshemming vil komme med motargumenter og kritiske innlegg til Sterris karakterisering av deres menneskeverd. Universitetet i Oslo har ikke lagt tilrette for en debatt som inkluderer dem Sterri tråkker på.
3. Det åpne rommet som rektor viser til er temmelig lukket. Sterri har uttrykker seg gjennom Minerva, NRK og moralistene.no, informasjonskanaler som få har anledning til å benytte. Universitetet i Oslo har heller ikke gjort noe for å etablere åpne rom.

Rektors flagging av ytringsfrihetene er en avsporing. Innholdet i hans blogginnlegg gir lite mening. Ole Petter Ottersen bør, på vegne av Universitetet i Oslo, gi en unnskyldning overfor dem som Sterri rammet med sine karakteristikker og sitt menneskesyn.

Jens Petter Gitlesen